Hererogravene i Swakopmund

Det 20. århundrets første folkemord skjedde her i Namibia. Under Tysklands "kolonikrig" i Sydvest-Afrika fra 1904 til 1907 omkom 80% av Hererofolket - gjennom regelrette massakre, fordrevet ut i ørkenen for å dø av vann- og matmangel og som fanger i verdens første utryddelsesleirer. Hererofolket var, sammen med Namafolket som bodde lenger syd i landet, de som gjorde væpnet motstand mot den tyske guvernørens «Schutztruppe» og derfor også de som ble hardest rammet.

Da engelske og sørafrikanske styrker erobret byen Swakopmund i begynnelsen av 1. verdenskrig, fant de tusenvis av grunne umerkede graver i ørkenen like utenfor byen, så mange at de umulig kunne ha noen naturlig forklaring. De skulle vise seg å tilhøre Hereroer som alle var omkommet i byens konsentrasjonsleir.

Gravene er synlige den dag i dag, og først i 2007, da feltet var i ferd med å bli helt ødelagt av turister som lekte seg med firehjulsmotorsykler, fikk lokale representanter for Herero-stammen til at det ble satt opp et gjerde og en minnesten.

Dette har vært reiselektyren min på denne turen. I boken The Kaisers Holocaust – Germanys Forgotten Genocide av David Olusoga og Casper W. Erichsen dokumenteres ikke bare overgrepene i detalj. Forfatterne viser også hvordan de var et ledd i en utryddelsesstrategi – en strategi som skulle legge landet åpent for tyske nybyggere. I Namibia ble deler av feltarbeidet gjort som skulle danne grunnlaget for nazistenes rasedogmer. Veteraner fra kolonikrigen i Namibia var sentrale i utviklingen av nazipartiet i mellomkrigstiden. I mål og metoder var Tysklands kolonikrig mot slavere og jøder i Øst-Europa fra 1939-1945 langt på vei utviklet og utprøvd i Namibia 40 år tidligere.

Med denne kunnskapen i bagasjen er det med blandede følelser en vandrer rundt i denne byen som er et Tyskland i Afrika, der tysktalende innbyggere og tyske turister nyter det privilegiet det er å være rike i en fattig verden som om ingenting skulle være galt. Hotellet vi bor på har nylig skiftet navn fra «Swakopmund Boutique Hotel» til «Zum Kaiser», og veggene er dekorert med malerier fra det mondene livet i det gamle koloniale borgerskapet. Overalt finnes tyske navn på forretninger, restauranter og gater.

Enda merkeligere blir det når historien om Herero- og Namafolkenes skjebner er fullstendig fraværende i byens historie om seg selv. Ikke et ord i Bradts reisehåndbok. Ikke et ord i lokale guider. Ikke et ord i byens ellers utmerkede museum, der landets kolonihistorie skildres tørt og statistisk. Utenfor byens gamle jernbanestasjon fortelles det at jernbanen ble bygget av «Otavi Minen und Eisenbahn Gesellschaft» – ikke ett ord sies om at de som bar svillene og svingte sleggene var fanger i byens egen konsentrasjonsleir, fanger som ikke hadde annet på rullebladet enn at de tilhørte en laverestående men arbeidsdyktig rase.

Det har blitt kalt det glemte folkemordet. I oppgjøret etter 1. verdenskrig var overgrepene i Namibia et sentralt og kraftfullt argument fra seierherrene sin side for å frata Tyskland sine gamle kolonier. Etter 2. verdenskrig hadde England vikarierende motiver for ikke å trekke linjene fra Namibia til Auschwitz: De hadde sitt eget imperium å forsvare. Etter at Sør-Afrika fikk mandatet til å styre Namibia, sørget de for at alle kopier av den original britiske rapporten om overgrepene ble brent.

Derfor måtte vi ty til Google Maps for å finne stedet der noen av folkemordets ofre ligger begravet. Der er den godt synlig. Hver tue er et navnløst offer. Og den var lett å finne fram til der byen slutter og ørkenen begynner. 

Området er nå gjerdet inn, så det får være i fred for den lokale quadbike- industrien. På den ene siden går elven Swakop som danner byens grense mot sør. På den andre siden ligger nybygde boliger for velstående borgere. Her ligger de, 100 mål av Namibia som ingen snakker om

Moralen er vel at uansett hvor bestialske overgrep du er utsatt for, er det liten oppreisning å få i en verden som helst bare vil videre. Turismen er viktig for Namibia, og tyskerne er trolig den viktigste målgruppen.

Og ingen vil vel bli minnet om enda et svart kapittel i sin nasjons historie når alt de ønsker er å kose seg på ferie.